En karakterbeskrivelse

En ridgeback har et rolig vesen, bjeffer sjelden og liker å leve et behagelig liv. Han er allikevel på ingen måte stum. Han prater gjerne, spesielt når han vil vise sin misnøye, eller få oppmerksomhet. Han kan gi fra seg de mest varierende lyder, alt fra en rolig piping til et øredøvende brøl. Ridgebacken benytter seg av kombinasjoner av hvisking, klukking, gnelling og tuting, alt etter behov. Når man tror at man har hørt hele repertoaret, blir man overrasket av en ny lyd. Det påstås at hannhunder er mer pratsomme enn tispene. En ridgeback har en mektig stemme, men den er reservert for lek med andre hunder og for jakt. Ikke engang når hans sover, er han fullstendig stille, noen snakker og noen stønner, men i våken tilstand gir alle fra seg hørbare gjesp som ligner på en usmurt hengsle, som varierer i lydstyrke fra er stille gnisning til et høylydt brøl. En ridgeback deltar nemlig gjerne i diskusjoner angående sin egen ve og vel.

Man bør huske at Ridgebacken er utviklet for to slags arbeid. Han skulle brukes til storvilt jakt, og skulle passe sin eiers familie og husdyr. Han vakter fortsatt i dag – det kan man merke på hans valg av liggeplass (en med utsikt), og at han følger nøye med sin eiers oppførsel når noe uventet skjer. Ridgebacken er en meget følsom hund som reagerer sterkt på sin eiers humør.

Det var allikevel Ridgebackens jakttalent som gjorde han kjent. I sitt hjemland, er Ridgebackens utholdenhet og utmerkede lukte- og stedsans utnyttet for å spore opp skadeskutt vilt. Det er også fortalt at han benyttes til leopard, og i Syd-Amerika til jaguarjakt. I USA er han brukt til jakt på hjort, bjørn, puma, gaupe og villsvin, og han er også benyttet som retriever. I Sverige er han brukt til elg og bjørnejakt, og han har deltatt med stort hell i viltsporprøver og kløvarbeide. I Australia er han også brukt som veddeløpshund.
Man kan si at han er en alt-mulig-mann innenfor hundeverdenen, og dette beror først og fremst på hans intelligens og samarbeidsvilje. Major Hawley legger stor pris på temperamentet, og advarer oss mot å oppdrette vakre, men dumme hunder. En Ridgebacks fremste verdi ligger i hans personlighet, hans hengivne innstilling til sin eier og hans vilje til å dele av sin livsglede og hans klokskap.

En Ridgeback er ikke så mottagelig for dressurarbeide som en tjeneste – eller fuglehund. Hans opprinnelige oppgaver som jakt og vakthund i et land fylt av farer stilte annerledes krav. Han måtte arbeide selvstendig, spore opp bytte og felle det, eller som i tilfelle ved løvejakt, forhindre at bytte rømte. Han måtte også finne veien i villmarken uten å gå seg vill, og måtte selv bedømme situasjoner og reagere deretter. Som et resultat, var det kun de sterkeste og mest intelligente som overlevde, de som tilpasset seg naturen og levde som en del av den.

En Ridgeback kan trenes for dressur – det har mange hunder og eiere bevist. Å trene med en Ridgeback er både gøy og givende, men det stiller store krav til føreren. Det første viktige ordet er motivasjon, uten motivasjon kan man ikke få en Ridgeback til å arbeide. Så lenge han synes en øvelse er interessant, utfører han den gjerne, men hvis det gjentar seg i det uendelige, mister han snart interessen, spesielt om han er ung. Oppgaven mangler mening for ham. Føreren må være meget lydhør, og styrer arbeidet slik at hunden skjønner at han gjøre noe verdifullt, dvs. noe som hans elskede eier setter pris på. Det andre viktige ordet er samarbeidet. Om man ikke greier å gjøre dressuren til et samarbeid mellom fører og hund, kommer man bare til å gjøre hunden frustrert og få ham til å miste interessen fullstendig. Til tross for at Ridgebacken stoler fullstendig på sin eier, er han ingen slave. Han vil så gjerne gjøre eieren sin glad, men er ikke den som på kommando utfører oppgaver dersom han ikke ser vitsen med den. Han vurderer selv om en oppgave er tilstrekkelig viktig for at han skal utføre den, han er utspekulert og har humor og om man ikke passer seg blir det fort hunden som dresserer. Han er selvstendig av natur, men misliker å være alene. Han lever for sin eier og sin familie, og er villig til å forsvare sine egne med eget liv som innsats.

En Ridgeback med bra temperament er lun og har verdighet, han har selvtillit og blir ikke opprørt av bagateller. Han møter verden med nysgjerrighet og uten redsel. Ridgebacken er en utmerket fanghund, sin størrelse til tross, tro nå ikke annet. Han elsker en behagelig tilværelse, og tilbringer gjerne sin tid opprullet på sofaen, eller om mulig, utstrakt på sin eiers seng.

Ridgebacken er lun og har smidighet, det er dog noen ganger vanskelig å tro at denne makelige hunden kan forandres på ett øyeblikk til en svevende skapning som med en leopards smidighet kan springe inn en hare i full flukt.

En verdifull egenskap som henger sammen med Ridgebackens vaktinstinkter er at han er stasjonær. Han springer ikke bort fra sin eier om han går tur uten bånd, han holder seg alltid i nærheten, han sonderer kanskje terrenget, men kommer alltid fort tilbake og sjekker. Man behøver ikke være redd for at han skal forsvinne.

Ridgebacken er ikke bare en hund, han er en storartet skapning, flink, glad, selskapelig og villig til å leve for sin familie i vått og tørt. En Ridgeback glemmer aldri kjærlighet og vennlighet, like lite som han glemmer harde ord og uvennlig oppførsel. Hvor bra forholdet mellom hund og mennesket skal fungere, beror på mennesket. Hunden blir akkurat så god eller så dårlig mennesket gjør ham til.

Med kunnskap om Ridgebackens enestående karakter, er jeg overbevist om at en som en gang har oppdaget denne hundens hengivne personlighet vil finne livet trist og tomt uten en ridgeback ved sin side.

Maria Bjørkas
Finland

Rasestandard

Det finnes flere versjoner av rasestandarden i våre referansebøker, og de varierer litt avhengig av utgivelsesdatoen og opprinnelsesland. I Norge bruker vi den engelske standarden. Den følgende oversettelsen av standard og kommentarer er tatt fra "Guide to the Rhodesian Ridgeback", en bok utgitt av The Rhodesian Ridgeback Club of Great Britain, ca 1987. Tegningene er kopiert fra the Rhodesian Ridgeback Club of the United States Standard Committee’s hefte om Rhodesian Ridgeback, 1986.

Helhetsinntrykk

Sterk, muskuløs og aktiv, med symmetriske kroppslinjer. I stand til stor utholdenhet med god fart. Som voksen er Ridgebacken en vakker hund med stram holdning.

Kommentarer: Rasestandarden er universell, men tolkningen til noen oppdrettere varierer. Nylig, med rasens voksende popularitet, er det blitt flere tunge, korte mastiff lignende hoder. Ridgebacken er en Hound. Den skal være sterk og muskuløs, men smidig og aktiv, og i stand til å løpe med god fart. I Afrika har den vært brukt til å jage alle slags hurtigløpende dyr, til og med antiloper, og Ridgebacks er i dag brukt regelmessig som veddeløpshund i Australia, hvor de oppnår enestående raske resultater. En hund med tung, mastiffaktig kropp vil ikke kunne gjøre dette. Det er hevdet at en dommer burde se på hundene foran ham, og vurdere hvorvidt de kunne utføre oppgaven som rasen var utviklet til å klare. Når det gjelder Rhodesian Ridgeback er oppgaven å jage og stille den afrikanske løven og annet storvilt.

Særpreg – Ridge

Rasens særpreg er ridgen på ryggen, som dannes ved at håret vokser i motsatt retning av resten av pelsen. Ridgen er å anse som rasens adelsmerke. Stripen må være tydelig, avtagende og symmetrisk. Den må begynne like bak skuldrene og fortsette til hoftebeinsknutene, og må inneholde to identiske kroner, plassert like overfor hverandre. Underkanten av kronene må ikke strekke seg lenger nedover ridgen mer enn 1/3 av dens lengde.

Kommentarer: Ridgen er rasens adelsmerke, er merke som sikrer øyeblikkelig gjenkjennelse fra alle andre raser. Uten ridgen, bør ikke hunden anses å være en Ridgeback. Tidligere har man hevdet at ridgen kun er en motesak, av liten betydning, og at den har ingenting med hundens kvalitet å gjøre. Dette syn kan ikke aksepteres. En eller annen ridgeløs valp, eller valp med mer enn to kroner kan bli født, og bør bli avlivet ved fødselen. En seriøs oppdretter vil aldri beholde en slik hund til avl, uansett stamtavle.
Ukorrekte ridger: Kort ridge, ujevnhet i ridgen, bare en krone, flere enn to kroner, usymmetriske kroner.

KORREKTE RIDGER

UKORREKTE RIDGER

Temperament

Verdig, intelligent, overlegen med fremmede, men uten tegn til aggresjon eller skyhet.

Kommentarer: Ridgebacken er usedvanlig trofast. Den er kjærlig og hengiven, spesielt glad i sin eier og en enestående vakthund. Dem er ikke uvennlig mot besøkende, men den er i høyeste grad overlegen mot fremmede. En lav knurring varsler klart i fra at man skal ikke nærme seg videre uten en korrekt presentasjon.

Hode og skalle

Av passe lengde, med flat skalle, ganske bred mellom ørene, og uten rynker når hunden er avslappet. Ganske veldefinert stopp. Svart eller brun nese, alt etter hundens farge. Svart nese hører sammen med mørke øyne. Brun nese med ravfargede øyne. Snuten skal være lang, dyp og kraftig. Leppene skal være tørre og slutte godt inntil tennene.

Kommentarer: I et godt avbalansert hode, bør de tre lengdene fra nesebrusken til stoppen, fra stoppen til nakkeknølen, og mellom ørene være omtrent lik. Ukorrekte hoder: Kort hode, tungt mastifflignende hode, for liten stopp, snipete snute, rund skalle, fyldige kinn, som i en Staffordshire Bull Terrier.

KORREKT HODE

FEIL – FOR TRANG	FEIL – FYLDIGE KINN, TUNG OG RUND	FEIL – GROV, BULL-MASTIFF HODE	FEIL – SNIPETE SNUTE

Snute

KORREKT	UKORREKT

(nesehullene bør være store)

Øynene

Det skal være god avstand mellom øynene. De skal være runde, klare og livlige, med et intelligent uttrykk. Øyefargen skal harmonisere med hundens farge.

Kommentarer: Hunder med brun/levernese vil vanligvis ha ravfargede øyne. Mørkere øyne er å foretrekke i hunder med svart nese. Feil: Mandelformet øyne, øyne med manglende uttrykk, farge som ikke harmoniserer med hundens pels.

Ører

Ørene skal være ansatt ganske høyt. De skal være av middels størrelse, forholdsvis brede i ansatsen og de skal være gradvis smalne til en avrundet spiss. De skal bæres tett inntil hodet.

Kommentarer: Ørene kan bli mørkere enn resten av pelsen, men helsvarte ører er ukorrekte. Feil: Dårlig holdning, ansatt høyere enn toppen av hodet, ansatt for lavt, "flygende" ører (bæret høyt med brett bakover). En unghund som feller tennene vil noen ganger få midlertidige flygende ører.

Bitt

Sterke kjever, med perfekt regulær saksebitt. Velutviklede tenner, spesielt hjørnetennene.

Kommentarer: Saksebitt er foretrukket, men et rett tangbitt er tillatt. Feil: Underbitt eller overbitt. Forvridd bitt (underbitt på den ene siden og overbitt på den andre). Manglende tenner. Slike hunder bør ikke brukes i avl.

Hals

Ganske lang, sterk og uten løs halshud.

Kommentarer: Halsen bør være tørr, ganske lang og muskuløs, men fleksibel og med buet overlinje. Feil: Kort, tykk, oksesaktig, løs halshud.

Skulder og forben

Skuldrene skal være skrånede, tørre og muskuløse, og forbenene fullstendig rette, sterke, med kraftig benstamme. Albuene tett inntil kroppen.

Kommentarer: Benene bør ha en kraftig benstamme, men ikke for tung. De skal se bredere ut fra siden enn forfra. Feil: Rett, terrieraktig front, rund, tung mastiffaktig benstamme, som vil hindre hundens mulighet til å løpe fort, svak mellomhånd, tunge skuldre, for bred front, for trang front, utvente albuer.

		KORREKT	UKORREKT
Den prikkede linjen viser balanse og støtteretningen
	KORREKT	OBS: Frambenet er bredere sett fra siden enn forfra	Rund ben er ikke korrekt

Kropp

Brystet skal ikke være for bredt, men meget dypt og rommelig. Ribbenene moderat buet, aldri runde som tønnebånd. Kraftig rygg. Lenden skal være sterk, muskuløs og svakt buet.

Kommentarer: En voksen hund skal ha en dyp brystkasse som rekker ned til albuene. Kroppslengden fra mellom skuldrene til bakpartiet bør vøre litt lengre enn høyden fra manken til gulvet. Feil: Manglende brystdybde, svairygg, karperygg, runde tønnebåndaktige ribber som tyder på manglende fartsegenskaper, for kort eller lang i kroppen.

KORREKT

UKORREKT – KORT BRYST SKROG		UKORREKT – KARPERYGG
UKORREKT – (KAMELRYGG) KARPERYGG		UKORREKT – SVAIRYGG OG OVERBYGGET BAK

Bakparti

Veldefinerte, tørre muskler. Bra vinklet kneledd. lave haser.

Kommentarer: For høye haser, svake underlår og overdefinerte eller rette kneledd ville betraktelig minske hundens smidighet, og dermed dens muligheter til å utføre de oppgavene den er utviklet til å utføre. Feil: Kuhaset, hjulbeint, for trang bak, for mye muskler, rett kneledd, overvinklet.

Poter

Kompakte med godt bøyde tær, runde, harde, elastiske tredeputer, beskyttet av hår mellom tærne og tredeputene.

Kommentarer: Det finnes flate føtter, eller "hareføtter", en alvorlig feil. Daglige turer på veier (helst grusveier) holder potene i form, og bør inkluderes i mosjonsprogrammet. Dersom man mosjonerer kun på gress, kan det resultere i løse poter og lange klør, noe som forhindrer gode bevegelser, og som kan forårsake poengtrekk på utstilling. Feil: Løse poter, hareføtter, lange klør.

		UKORREKT – LØS ELLER PLATTFOT
		UKORREKTE
		SVAK MELLOMHÅND	OVERBYGD MELLOMHÅND
KORREKT MELLOMHÅND OG POTE (I STÅSTILLING)

Hale

Halen skal være kraftig ved roten, og ansatt verken for høy eller for lav. Den skal bli jevnt tynnere mot spissen, og skal absolutt ikke være for grov. Den skal bæres i en svak oppover bue, aldri krøllet.

Kommentarer: Hunden benytter halen som ror for å hjelpe til med balansen når han beveger seg og når han snur i fart. Når hunden beveger seg, kan halen bæres på nivået med rygglinjen, men den skal ikke krølle over ryggen. Når han står i utstillingsringen, henger halen vanligvis i en naturlig bue omtrent ned til hasene. Noen ganger vil halen bæres mellom benene, som en Grayhound eller Whippet, hvilket tyder på en ulykkelig eller engstelig hund, men dette er ingen feil. En gang i blant fødes en valp med knekkhale; dersom de ikke blir avlivet ved fødsel, bør disse ikke brukes i avl.

UKORREKT – KNEKKHALE	UKORREKT – GLAD HALE	UKORREKT – FLAT KRYSS	UKORREKT – LAV KRYSS

Bevegelser

Rett frem, fri og aktiv.

Kommentarer: Lange steg, fri og lett, balanserte bevegelser i en rett linje, med sterk drivkraft bakfra. Feil: Fletting (forbenene krysser), trange bevegelser bak (hasene nesten rører hverandre), hunden drar til den ene siden (som en krabbe), strittende, høye, anstrengte forbensbevegelser pga. rette skuldre.

Pels

Kort og tett, glatt og blank av utseende, men verken ullen eller silkeaktig.

Kommentarer: Pelsen varier litt i forskjellig klima – dette må tas i betraktning når man dømmer.

Farge

Lys hvetefarge til rød hvetefarge. Hode, kropp, ben og hale av samme farge. Litt hvitt på brystet er tillatt, men mye hvitt her og på magen og ovenfor potene er ikke ønskelig. Mørkt snuteparti og ører er tillatt.

Kommentarer: Alle Ridgeback bør være lys hvete til rød hvete. Rasen kvittet seg stort sett med brindle- og grå "Weimaraner" farger for over 40 år siden. Det er blitt foreslått at da man først nevnte hvete som den ønskede farge for en Ridgeback, siktet man kanskje til en afrikansk åker av hvete eller høyt gress, hvor det ikke finnes en farge, men flere nyanser av gult, kjeks og røde farger. Faktisk er fargen til Ridgebacken temmelig lik fargen til sin fiende, den afrikanske løven. Hvitt skal holdes på et minimumsnivå, men litt hvitt på tærne og på brystet er tillatt og skal aldri få dommeren til å unnlate å plassere hunden. Gråaktige hunder, og de med mye hvitt eller svart skal ikke brukes i avl. Når valpene er født kan de være nesten helst svarte, og dette kan skremme nye oppdrettere. Se på toppen av hodet – det gir en idé om hundens farge som voksen. Det skjer fremdeles en sjelden gang at det fødes en grå "Weimaraner" farget valp. For rasens skyld skal den avlives ved fødselen, eller bli solgt uten avlsrettigheter.